Hvor og hvordan vender vi oss?

Hvor og hvordan vender vi oss?

Hva skal til for å tro? Må vi kunne mer enn Fader vår, og må vi mene visse ting? Forfatter Trond Skard Dokka prøver å gi oss svarene på dette.

Tekst: Annbjørg Dalland Foto: Øyvind Ganesh Eknes/Ganeshfoto

Trond Skard Dokka, professor emeritus i systematisk teologi, har denne høsten kommet med en ny bok. Det er en troslære for voksne. En bok han ønsket å skrive etter å ha vært med på arbeidet med trosopplæringsreformen, hvor det var fokus på trosopplæring for barn og unge. Det fikk han til å tenke: Hva med de voksne? Har de voksne – i hjemmene så vel som i menighetene – nok kunnskap til å bære en slik trosopplæringsreform?

Og det er langt ifra en konkurranse mellom trosopplæringsarbeid for barn og voksne, men det bør være to parallelle fokus.

– Det er en forutsetning for at opplæringen for barn og unge skal bli bra, sier han.

Er blitt en nisje

Dokka vil sammenligne kristendommens plass i hverdagslivets utvikling med NRKs musikkpolitikk.

– Før hadde vi P1 og P2 som spilte en variert musikk, med litt av alt. Men nå spiller allmenn-kanalene bare populærmusikk. Klassisk, jazz og folkemusikk har fått hver sin nisjekanal. På samme måte er kristendom blitt svekket i allmennkulturen, den hører til på en egen kanal. Det er blitt en nisje, sier han.

På årets Trosopplæringskonferanse finner vi Trond Skard Dokka på seminarprogrammet. Sammen med forlagsredaktør fra IKO-Forlaget Laura Djupvik leder han et seminar om det grunnleggende i kristendommen. Foran en fullsatt sal på konferansen diskuterer de kristendommen, aktualisert gjennom Dokkas nye bok, «Vendepunkt. Gammel grunn, ny tro».

Hvorfor har du valgt å skrive denne boken som en katekisme?

– Det har noen store fordeler. Det gir boken en mulighet til å komme med et breiere tilfang, og få med mye mer enn i for eksempel ved en dogmatisk eller historisk-kritisk tilnærming.

 Ved å skrive boken med en katekisme-mal følger boken en gjennomgang av katekismestoffet fra perm til perm.

– Det håndfaste i kristendommen har det med å falle ut i de andre formene.

– Er det da de håndfaste tekstene og praksisene som er kjernen i kristendommen mener du?

– Vi hører ofte at «kristne tror at..» Det blir for meg misvisende. Jeg tror , ikke at, svarer Skard Dokka.

Videre forklarer han at kristen tro er et mellomværende – noe mellom en person og dennes gud.

– Og hvis jeg kan få lov til å bruke ett komplisert fremmedord, så vil jeg si at tro likner det som kalles synkategorematiske termer. Det vil si ord som ikke gir mening eller kan henvise til noe uten at det brukes sammen med ord som henviser.

Et godt eksempel på det er preposisjoner. Ordet mellom, for eksempel, betyr ingenting og kan ikke henvise til noe uten minimum to involverte størrelser.

Dokka ser flere fellestrekk mellom slike termer og tro.

– Det er noe med det å selvstendiggjøre sin egen tro, som om den var en egen ting. Da tar en til å spørre: Tror jeg på min egen tro? Men det er et absurd spørsmål. Tro er ikke noe i seg selv, bortsett fra de partene den er mellom.

Barnetroen

Vendepunkt handler om å være bevisst på hvordan vi vender oss, og hva vi vender oss mot.

Boken følger opplegget til Martin Luthers lille katekisme. Det er en gjennomgang av budene, bønn, trosbekjennelsen og sakramentene. Boken er kort sagt, Luthers barnelærdom forklart for voksne.

– Og på mange måter er det en hyllest til barnetroen. Hvor ofte har du ikke hørt noen si «Nei, jeg er ikke kristen, men barnetroen har jeg». Hva betyr det?

Dokka tror barnetroen handler om en tillit mer enn meninger og tanker. Han tror denne grunnleggende tryggheten og tilliten kommer fra en religiøs praksis i hjemmene, og dermed, om en går noen slektledd tilbake, fra katekismen.

– Den viser oss tilbake til røttene til barnetroen vår, sier Skard Dokka.

Navnet Vendepunkt fikk forfatteren ideen til fra en linje i et gammelt svensk barnevers, oversatt av Johannes Smemo.

«Gud som har oss alle kjær, se til meg som liten er. Hvor jeg meg i verden vender, er jeg trygg i dine hender».

– Jeg har innledet flere av kapitlene i boken med slike utdrag fra barnlige sanger. For å fremheve statusen til barnetroen, og kanskje også som en påminnelse til de som syns det er så veldig viktig å være voksne, sier forfatteren.